Det er nå 27 år siden barnekonvensjonen ble vedtatt i FN. Den gang var Norge en sterk pådriver i arbeidet med å sikre barns grunnleggende rettigheter. I 2012 var alt klart for at landene tilknyttet FNs Barnekonvensjon kunne signere på at barn skulle få individuell klagerett. Det betyr at barn og deres representanter i land som har signert protokollen, og som mener at de ikke får sine rettigheter oppfylt, selv kan fremme en klage til FNs Barnekomité. Dette er et viktig gjennombrudd for barns rettigheter og for å sikre barns rettssikkerhet.

I dag er det 29 stater som har ratifisert barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll, deriblant Danmark, Finland, Tyskland og Frankrike.
Det er svært vanskelig å forstå og forklare for andre hvorfor barn i Norge ikke skal ha tilgang til de samme rettigheter som barn i Danmark, Finland, Frankrike og Tyskland. Den forrige regjeringen utredet i 2013 konsekvensene av en ratifisering. Denne rapporten konkluderte entydig med at ratifiseringen vil styrke barnas rettssikkerhet.

I Framfylkingen mener vi at Norge må signere tilleggsprotokollen og at det må gjøres nå! Vi synes det er viktig at Norge fortsetter å framstå som foregangsland på dette området. Det sender tydelige signaler om at Norge kjemper for barns rettigheter. Vi tror dessverre at signalene som sendes hvis Norge velger å ikke signere tilleggsprotokollen er enda sterkere: Det forteller verdens land at klagerett ikke er noe barn fortjener.
Mandag 19.september publiserte Aftenposten en artikkel som viser at Norge har jobbet for å unngå forpliktelser om å aldri fengsle barn, i forbindelse med FN-toppmøtet om flyktninger og migranter i sommer.

LNU mener at norske forhandlingsposisjoner aldri skal gå på bekostning av barns rettigheter, og at nasjonalpolitiske hensyn aldri skal trumfe hensynet til grunnleggende menneskerettigheter.

— Flere kaller dette et linjeskifte i norsk utenrikspolitikk, og hvis det er tilfellet er LNU svært bekymret for utviklingen. Et linjeskifte som innebærer at rettighetene til barn og unge på flukt undergraves er dårlig politikk, sier styreleder i LNU, Stian Seland.
Det er laget en liste med ti spørsmål om barns rett til å klage på Redd Barna sine nettsider, de kan du lese her.

En tredjedel av verdens befolkning er barn under 18 år, mange av dem får sine rettigheter brutt hver eneste dag. Fortsatt er det mange barn som ikke får den utdanningen de har rett til, små barn må jobbe, barn helt ned i 12-årsalderen blir giftet bort og mange mangler mat og trygghet. De fleste av disse barna lever i land med langt svakere rettssystem enn Norge. Også for disse barna er det viktig at Norge sender ut et sterkt signal om at deres rettigheter bør styrkes.

Utenriksminister Børge Brende (H) sier i en pressemelding fra Utenriksdepartementet 30.09.2016 dette om hvorfor Norge ikke vil signere tilleggsprotokollen:
– Menneskerettighetene er godt beskyttet i Norge. Hovedårsaken til at regjeringen ikke nå vil fremme forslag om norsk tilslutning til klageordningene er at det er knyttet betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser ordningene kan få for Norges politiske handlingsrom, og en mulig rettsliggjøring av politiske spørsmål. De nye ordningene skiller seg fra klageordningene til andre konvensjoner hvor Norge er med. De inneholder blant annet brede målsetninger som er vanskelig å konkretisere, og som gjør dem lite egnet for internasjonal prøving i enkeltsaker, sier utenriksminister Børge Brende.

Et eksempel på en slik generell målformulering er retten til «høyest oppnåelige helsestandard». Et annet eksempel er «prinsippet om barnets beste». Det kan være en risiko for at barnekomiteen i mindre grad enn norske domstoler balanserer hensynet til barnets beste opp mot andre viktige samfunnshensyn, som blant annet innvandringsregulerende hensyn. Når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne, tolker FN-komiteen i dag konvensjonen mer vidtrekkende enn statene. Legger man komiteens forståelse til grunn, vil sentrale bestemmelser i norsk lov være i strid med konvensjonen. Dette gjelder blant annet bestemmelsene om fratakelse av rettslig handleevne i vergemålsloven og bestemmelsene om tvang i lov om psykisk helsevern og helse- og omsorgstjenesteloven. Dersom norsk rett skal bringes fullt ut i samsvar med komiteens anbefalinger vil det ha uoversiktlige konsekvenser og innebære omfattende endringer i norsk lov.

Framfylkingen forstår ikke hvorfor de mest sårbare gruppene i samfunnet skal ha dårligere rettssikkerhet enn resten av befolkningen. Er det ikke nettopp disse som bør ha et ekstra sterkt vern? Alt annet strider mot rettferdighetsoppfatningen til vanlige folk!

Derfor krever vi at Norge signerer tilleggsprotokollen nå!

 

18. oktober 2016